Medlemsmøte - Fra skraphandel til gjenvinning - Jan Nikkerud

2023-01-30 19:00 - 20:00

Jan Nikkerud har i hele sin yrkeskarriære vært ansatt hos Ring Teigen AS, senere Hellik Teigen AS og fulgt utviklingen i bransjen fra toppen i virksomheten.

Etableringen på Loesmoe

Den store virksomheten gjorde at firmaet fikk behov for større tomteområder, både til lagring og bearbeiding av skrapet. Mange av tomtene i Skotselv lå på leid grunn, og smale veier i Skotselv gjorde transporten uholdbar.

I årene omkring 1960 valgte derfor Ring Teigen å kjøpe opp omkring 40 mål tomt fra gården Vestre Lo på Loesmoen øst for Hokksund sentrum.

I første omgang brukte Teigen tomta som lagringsplass for ting som det gikk an å selge uten gjenvinning. I slutten av årtiet fikk han en betydelig kontrakt med NSB for opphugging av vogner og lokomotiver. Først ble materiellet brent og hugget opp på Hokksund stasjon, men snart fikk tomta på Loesmoen sidespor til jernbanen. Åpen brenning av materiell ble helt uholdbart, da det innhyllet hele Loesmoen i svart røyk. Røyskaderådet gav derfor bedriften pålegg om å bygge en forbrenningsovn med lang pipe.

Fra skraphandel til gjenvinning

De nye tomteområdene på Loesmoen åpnet muligheter for en mer effektiv bearbeiding av skrapmetall og etter hvert også av annet avfall. Dermed begynte utviklingen fra handel med skrap til industriell bearbeiding og gjenvinning ved hjelp av avansert teknologio.

Det første steget i denne retningen var innkjøpet av en hydraulisk Lindemann-presse, en såkalt alligatorsaks, som ble kjøpt inn i 1967, og i 1968 kom 2 heisekraner, Coles fra England og Sennebogen fra Tyskland. Samme år skjedde en storinvestering i en kjempemessig hydraulisk saks fra Becker i Dortmund. Den hadde 500 tonns trykk på kniven og kunne skjære opp lastebiler og jernbanevogner. I 1980 kom en hydraulisk Becker-saks med 1200 tonns trykk. Denne transporten var en sak for seg, og fikk mye oppmerksomhet på den siste etappen gjennom Hokksundsgater.

Å utvikle bedriften på Loesmoen fra å være en lagringsplass for skrap til en gjenvinningsbedrift for så og si alle metaller tok svært lang tid, og har egentlig aldri tatt slutt. Det har sin grunn i innføring av stadig mer effektiv teknologi for separasjon av metaller, metallsøk, bearbeiding av skrap, henting og kjøring av gjenvunnet metall med tog og etterhvert kun med lastebil.

Fra 1982 til 1992 holdt Teigen-folk på i sommersesongene i Kirkenes og i Bjørnevatn med riving og opphugging av kjempemessige maskiner og oppsamling av enorme mengder metallskrot etter A/S Sydvaranger.

Nye generasjoner

Sønnen Hellik kom inn i firmaet alt i 1958, bare 18 år gammel, og han begynte snart å ta initiativ til å finne stadig nye metoder for gjenvinning. Broren Geir sluttet seg til i 1963.

I 1965 ble Jan Nikkerud ansatt og spilte i mange år viktig som kontor- og innkjøpssjef.

Bilfragmentering avløste på mange måter mottaket av jernbanemateriell da massebilismen som oppstod i 1960-årene senere ville gi store mengder kasserte vrak. Allerede i 1977 stod derfor et helt nytt fragmenteringsanlegg ferdig på Loesmoen. For å sikre en så stor investering så var tomta i 1975 utvidet med 22 mål, og konsesjon forelå året etter. Men Ring Teigen eide ennå alle aksjer, og han fortsatte som selvfølgelig sjef. I 1974 hadde han mistet sin kone, Anna Teigen, i en bilulykke, og da trappet han mer eller mindre frivillig ned. Geir var i 1975 i ferd med å trekke seg ut fordi han tok over på odel en stor skogeiendom på Bolkesjø i Telemark fra sin farmor Bertha. Derfor satt Hellik Teigen i ganske ung alder med nesten hele ansvaret for firmaet. Han hadde lært bransjen å kjenne på et tidlig tidspunkt, gått i spissen for å ta i bruk den mest moderne teknologi, knyttet verdifulle kontakter i utlandet og engasjerte seg gjennom mange år i "Norges Råvaregjenvinningsforening". I 1986 gav Ring seg for godt, 80 år gammel. Geir hadde beholdt noe av sitt engasjement, men trakk seg helt ut i 1988. Dermed var Hellik blitt eneeier, men året etter ble bedriften til aksjeselskap. Ved fullført artium i 1984 tok hans sønn, Ring Tore Teigen, (født 1965), plass i firmaet, ble senere partner og kjøpte seg til slutt opp til 80 % av aksjene.

Miljøutfordringene

I 1980-årene begynte pressen å skrive stadig mer om Teigen på en måte som ikke var av det fordelaktige slaget. Det var et sterkt miljøfokus på bedriften, og Bellona engasjerte seg mye i en kjempehaug bestående av ikke-magnetiske metaller som det ikke gikk an å skille ut. Teigen og co hadde lagret dette skrotet for å vente på en ny teknologi som kunne gjøre det lønnsomt å utvinne metallet. Tilslutt ble det mulig gjennom innkjøp av et flotasjonanlegg, en såkalt spektograf, sikteanlegg, bruk av magnetisme og antimagnetisme og bruk av lineærmotorer. Dermed var det for første gang mulig å gjenvinne nesten alle typer metaller. Forut for denne prosessen hadde firmaet i 1981 inngått en avtale med Statens Forurensingtilsyn om enerett til oppmaling av bilvrak i landet slik at inntektene herfra ble delt mellom Teigen og myndighetene. En langvarig rettstvist om eiendomsretten til den nå verdifulle haugen fulgte, og fant ikke en løsning før i 1993. SFT krevde bygging av renseanlegg, effektiv oppsamling av spillolje og kjemikalier, håndtering av radioaktivt avfall og støydemping ved å bygge høye gjerder.

 

Virksomheten er i dag ledende innenfor resirkulering og gjenvinning av en rekke metallprodukter og Jan har hatt en ledende rolle i denne utviklingen som han vil fortelle litt om til oss.